Hege Bjerkelien er utdanna barne- og ungdomsarbeider og har jobbet i skole og SFO i en årrekke. Hun er også berider og har jobbet med hest og rideundervisning. Nå satser hun på skrivinga. Boka «Nils og nabokjøterne», utgitt på eget forlag, blei innkjøpt av Kulturrådet i 2019.
Du har nettopp kommet med bok nr to, «Brokkolibanden - Operasjon bærfis», på eget forlag. Kan du si litt om boka og om det å selvpublisert? Hvilke fordeler og ulemper møter du når du er din egen forlegger?
«Operasjon bærfis» er den første av foreløpig fem bøker jeg har skrevet om Brokkolibanden. På samme måte som i boka «Nils og nabokjøterne» skriver jeg historier der utgangspunktet er en teit voksen. Bøkene er allikevel ikke alvorlige. Jeg er ikke så veldig glad i alvor.
I denne boka er det en lærer, frøken Kålrot, som tvinger elevene til å spise mat som de virkelig hater. For Jack og Julia er det brokkoli som er det verste av alt. En dag koker det bokstavelig talt over for dem, og de setter igang en illeluktende hevnaksjon mot både læreren sin og foreldrene sine, som ikke er stort bedre. Selvfølgelig går ikke alle planer slik de var tenkt.
Selv er jeg en ganske dårlig leser. Jeg elsker gode illustrasjoner, og visste med en gang at mine bøker skulle ikke være gjerrige på tegningene. Leseferdigheter er forskjellige, veldig forskjellige. Kanskje kan Christinas kule tegninger gjøre at en som sliter med ordene, kan holde ut litt lenger.
Å skrive for barn er ikke enkelt. Jeg jobber hardt for å finne på gode historier, og det er ganske vanskelig. Når jeg lager plottene til historiene, lager jeg ganske hysteriske løsninger. Men - jeg holder meg alltid innenfor grensen til det teoretisk mulige. Jeg vil alltid ha en logikk i det jeg skriver, og hos meg dukker det aldri opp hurtigløsninger. Barn er ikke lettlurte. Jeg er skikkelig streng med meg selv. Kanskje litt på grensen til koko.
Jeg har jo aldri gitt ut bok gjennom et etablert forlag. Jeg har ikke noe å sammenligne med. Det har vært så mye nytt å lære at jeg tror jeg egentlig minst har tatt en «bachelor» de siste to årene. Dette ville aldri gått uten å samarbeide med proffe aktører i bransjen som heldigvis er ganske lett å få tak i nå.
Det som står igjen som den store bøygen, og det gjelder ikke bare for meg vet jeg, er rett og slett markedsføring og salg. Det er vanskelig å hevde seg som ny og ukjent og i tillegg på et eget forlag. Jeg forstår at bokhandlere kanskje ikke alltid er superinteressert, jeg tror det fortsatt er skepsis til indiebøker. Vi får kanskje kalle oss pionerer.
Vi trenger et samarbeid mellom små forlag når det gjelder markedsføring og salg.
Hva var din favorittbok som barn eller ungdom?
«Brødrene Løvehjerte» av Astrid Lindgren har jeg lest fra jeg lærte å lese en gang på 70 tallet, og jeg leser den fortsatt en gang i blandt. Jeg griner fra ende til annen. Lindgren var en mester.
«Rasmus på loffen» også av Lindgren har jeg lest mange ganger. Det er rett og slett en god og rørende historie. I mine øyne like god som Løvehjerte.
«Jeg kan trylle med huset mitt» av Inger Skote var jeg veldig glad i som barn. Jeg vet ikke når den først kom ut, men det er en typisk 70- tallsbok. Blokker og drabantby er fæle saker.
Hvilken barnebok som få vet om bør alle lese?
Jeg har to anbefalinger: «Mini- sirkels dagbok» med tekst av Bei Mao og illustrasjoner av ShouZhi JinLu er en bok oversatt fra kinesisk og gitt ut i Norge gjennom «Books from China». Dette er altså en dagbok, og den er som andre dagbøker for barn, ganske enkel å lese. Hovedpersonen er kinesisk, naturligvis, og hverdagen der er jo noe annerledes enn her i Norge, spesielt på skolen. Men denne funker allikevel fint for norske gullunger. Luftige sider, småmorsom tekst og mange små illustrasjoner. En god bok spesielt for en som er ganske ny med lesing, eller som ikke har så stor lesekapasitet. Her kan øynene hvile ofte. Utgitt i 2019.
«Ånden i blekkhuset» med tekst av Geir Ellingsrud og Kristin Strømme og illustrasjoner av Mikael Holmberg, er en fortelling om Minken og ånden som dukker opp fra blekkhuset hennes, og tar henne med på en reise gjennom mattehistorien. Denne boka egner seg nok ikke for de som har mattefobi, selv om en voksen leser den høyt. Her er det mye fakta, men det er godt fortalt og lett forståelig for en som henger sånn noenlunde med i matte og kanskje interesserer seg for historie. Som voksen syntes jeg den var veldig morsom å lese også. Denne kan nok også brukes av lærere som en avveksling i mattetimene med noen gode historier. Den er ikke for de minste trinnene. Denne er gitt ut på Omnipax i 2001.
Takk for praten, Hege, og lykke til med Brokkolibanden framover!