Vi starter høstens fredagsspalte med Beate Winther. Hun har skrevet siden tenårene, har utgitt seks barnebøker, en voksenbok om angst og er publisert i en rekke varierte medier, fra Cupido til Vi over 60 og er i år aktuell med barneboka "Ikke ta Haiku".
Har du alltid vært forfatter på heltid?
Et langt yrkesliv har gitt meg mange flotte opplevelser å øse av som forfatter: Jeg har jobbet som lærer (verdens fineste jobb, men undervurdert), forlagsredaktør (superinteressant, men litt mye børs og lite katedral), radioreporter (bare gøy), hobbyfotograf (bare gøy) og nå mest som forfatter (definitivt gøy, med unntak av børsen, som lett stiller seg i veien). Det som driver meg er gleden over å utforske språket, lete meg fram til ord som skaper en bro over til leseren. Uansett hva jeg skriver, betyr språket veldig mye for meg.
Du gav ut barneboka «Ikke ta Haiku» nå i februar - kan du si litt om den?
Her forteller jeg historien om den halvt japanske tiåringen Miko som ønsker seg hund over alt på jord, men som ikke får sitt ønske innfridd før førerhundvalpen Haiku dukker opp. Miko og Haiku blir bestevenner, de opplever masse sammen, både fine ting og skumle ting, men så kommer dagen da Miko må levere Haiku tilbake til førerhundskolen for at hun skal trenes opp til å bli førerhund. Miko er fortvilet. Da skjer det noe uventet … Boka handler om kjærlighet og redselen for å miste den. Om å gi av seg selv for noe man tror på, og prisen det koster. Og om hvor fantastisk det er å ha en hund som bestevenn. Deler av boka er skrevet fra hundens synsvinkel, og bare den er verdt å få med seg! «Ikke ta Haiku!» er utgitt på Lyst forlag som delvis selvpublisering. Det betyr at jeg må selge en del av opplaget selv. Akkurat det er litt tungt, for å finne vei i bokmarkedet koster slit. Men jeg har allerede fått mye presse, så dette skal nok gå bra.
Du har skrevet i ulike sjanger og for ulike aldre, hva er det med å skrive for barn som tiltaler deg?
Jeg er en leken, tøysete og dyptfølende forfatter som ønsker å nå fram til mine små lesere, snakke med dem og få dem til å føle seg sett, vekke dem opp, få dem til å gapskratte og til selv å få lyst til å finne på rare og fine ting. Jeg synes barn er helt fantastiske. Noe av det glupeste som vandrer rundt på denne rare, lett slitne jorda. Jeg heier på dem! Ved å skrive for barn får jeg spilt ut lekenheten i meg selv. Jeg får være både omsorgsperson og lekekamerat.
Hva skriver du på nå?
Selv om jeg dras mot å skrive for barn, har jeg en voksenroman som for tiden krever sin plass. Og får den. Temaet er så langt fra «Ikke ta Haiku!» som jeg kan komme. Arbeidstittelen er «Den røde kjolen» og handler om et svært usunt forhold mellom bratsjisten Emma og faren hennes, Eirik, som er organist. Forholdet bærer preg av psykisk incest, en form for overgrep som er lite kjent og enda mindre omtalt. Incest uten fysisk overgrep. Et kjæresteforhold mellom far og datter. Ikke bra.
Hva var din favorittbok som barn eller ungdom?
Jeg har jo levd en del tiår, og da jeg var barn og ungdom, var det Frøken Detektiv og bøkene til Evi Bøgenes og Annik Saxegaaard som gjaldt, spesielt sistnevntes «Min datter, Lisbet». Jeg fant den igjen på et antikvariat for noen år siden, og den har nå fått en hedersplass i bokhylla.
Trekk fram en lite kjent barnebok du elsker?
Denne er nok ikke ukjent, men jeg vil gjerne trekke den fram likevel: Tordivelen flyr i skumringen av Maria Gripe. Jeg leste boka for 5. klassen min for noen år siden, og stemningen i klasserommet var helt magisk. Ingen ville ha friminutt, ingen ville hjem. Bare høre på. Å lese for en hel skoleklasse er en helt spesiell litterær opplevelse.
Har du noen flere barnebøker du vil anbefale?
Hva som helst av Gro Dahle. En bedre blanding av lekenhet og alvor finnes ikke i bokverdenen.
For noen år siden studerte jeg barne- og ungdomslitteratur på Blindern. Det var en drøm å få fordype seg i barnelitteraturen gjennom tidene. Da oppdaget jeg at det ikke var de nyeste bøkene som fascinerte meg mest, det var klassikerne. To bøker har satt seg fast i minnet: Sidsel Sidsærk av Hans Aanrud og Det store nashorne av Rasmus Løland. Lølands ryfylke-nynorsk fra 1900 måtte nesten deschiffreres, men da jeg kom inn i guttelivet i dette rare bygdemiljøet, var jeg solgt.
flere bøker av Beate Winther
Takk for praten, Beate, og lykke til med neste prosjekt!
Lenker:
Mer om "Ikke ta Haiku" fra forlagets side
Bøker av Evi Bøgenæs hos blokk Z
Bøker av Annik Saxegaard hos blokk Z
Bøker av Maria Gripe hos blokk Z