Vi har kommet til tredje uke av fredagspraten og har denne uka med oss Tove Andersson. Hun er frilansjournalist og skriver også bøker for voksne. Tove er opprinnelig fra Vålerenga, men vokste opp i Bærum.
Du er aktuell med «Jeg heter navnløs» som kom ut for første gang i 2002 og som nå foreligger som e-bok og pocket. Kan du si litt om boka og hvorfor det var riktig tid med en relansering nå?
«Jeg heter Navnløs» handler om en nysgjerrig Pippi-jente som går i sjuende klasse og lurer på mye, for eksempel: Hva betyr det å være norsk? Hva er demokrati? Er man navnet sitt eller blir man det? Allerede på coveret anes en mulig identitetskonflikt. Hovedpersonen prøver like godt å teste ut hvordan det er å gå i andres sko, som det heter. Å være en annen, å ikle seg en annen kultur. «Dette er en fortelling som utfordrer fordommer og snur opp ned på vante oppfatninger», skriver Biblioteksentralen, og det er jeg veldig glad for, for da kommer vi til andre del av spørsmålet ditt.
Førsteutgaven ble innkjøpt i 2002 av Kulturrådet, men det viste seg at rasisme og fordommer ikke ble utryddet i de påfølgende årene ... I tillegg hadde samfunnet endret seg, og O-fag visste ingen hva var. Boka måtte oppdateres. I desember 2020 kom den ut som innbundet bok. Siden jeg hadde vunnet noen av konkurransene til NAOB (Norsk Akademisk Ordbok) med tre nyord, måtte disse med. I tillegg ble forsiden endret, og den som har boken i hånden vil se at det står noen ord med kritt på asfalten «norsking», «bruning», men også «homo», alle ord som blir problematisert i teksten.
Jeg vet at boken har blitt brukt i undervisning om demokrati og Black lives matter, i tillegg berører den i Metoo-tema som likestilling, og det er fantastisk at en skjønnlitterær bok med oppdiktede hendelser kan brukes faglig. En kombinasjon av underholdning og lærdom er akkurat hva jeg ønsket meg, - om jeg skulle håpet på noe.
Hva var din favorittbok som barn eller ungdom?
Jeg må si at «Christiane F – å være ung er for jævlig» gjorde stekt inntrykk, men jeg leste også detektivbøker som Frøken Detektiv. Og så likte jeg bladet Sølvpilen.
Hvilken barnebok/ungdomsbok som få vet om bør alle lese?
For å holde meg til det alvorlige, rystende og lærerike, vil jeg si «Det angår også deg» av Arnold Jacoby. Den handler om hans venn Herman som var jøde og ble sendt til konsentrasjonsleir under krigen og passer for ungdom i 8.-10. klasse. Den ble i 2015 kåret til en av de ti mest betydningsfulle norske bøkene om andre verdenskrig, men er likevel ikke den første folk tenker på.
Trekk fram en lite kjent barnebok/ungdomsbok du elsker?
Da velger jeg meg «Ikke helt alene» om Lars som ikke tør å gå alene til skolen, illustrert av Akin Duzakin. Og så må jeg nevne «The Sudden Cats» av Helge Torvund, illustrert av Kari Kanstad Johnsen, en norsk bok med rytme. Begge fra Magikon Forlag. Av de nyere ungdomsbøkene anbfaler jeg «Hør her’a» av Gulraiz Sharif.
Har du et spørsmål du vil svare på som jeg ikke har stilt?
Ja, det er hva som har påvirket meg mest til selv å skrive en ungdomsbok. Svaret ligger i en særoppgave på videregående da jeg brevvekslet med en forfatter for å for svar til oppgaven. Forfatteren het Arnold Jacoby. Jeg setter også veldig stor pris på selv å få henvendelse fra elever som bruker min bok til sine oppgaver, i samfunnsfag eller norsk.
(nyutgivelsen)
Takk for praten Tove!